Fra Eidsbugarden satte vi kursen i retning Gjendebu. Jotunheimen ga et svært godt førsteinntrykk med sol, spisse fjell og frodige daler.
I disse vakre omgivelsene dukket det opp en ny, tidkrevende hobby. Vi har besluttet å gå gradene i botanikkens verden, og «Den lille fjellfloraen» er alltid i ytterlomma. Von Eliné, den postmoderne taksonomiens mor, kan allerede identifisere en imponerende mengde arter. Sekken hennes har blitt litt tyngre enn min, og jeg trodde først det skyldtes noen ekstra sokkepar. Nå mistenker jeg imidlertid at hun arbeider med et herbarium på kveldstid.
Vi er i det hele tatt lett distraherbare. Blomster, vafler, ekskrementer, kaffe, fugleegg, bøker, oppslagstavler, stein, kommunegrenser, byggeteknikk, lokalhistorie, folk. Det er mye som kan berike hverdagen og sinke progresjonen. Særlig mye tid har vi brukt på å inspisere dyrespor som har vist seg å tilhøre hund.
Fra Gjendebu gikk vi i retning Memurubu. Veien opp Bukkelægret var bratt. Jeg klamret meg fast i bjørketrær og kjettinger. Stedvis var jeg nede på alle fire, og munnen var tørr av adrenalin. På oppløpssiden måtte jeg pent tre til side og slippe forbi en kar som var uforskammet lett på foten. Det viste seg at jeg hadde blitt forbipassert av en åttiåring. Han omtalte seg selv som en halvstudert røver, og ville gjerne ha denne turen gjort «før han la inn årene». På toppen fikk vi en Smørbukk i premie, og slo av en god prat med det hyggelige turfølget hans. Vi har nå fått et enda mer langsiktig mål enn Nordkapp.
Noen mener Besseggen er oppskrytt. Det kan vi verken bekrefte eller avkrefte, for vi så ingenting. Heldigvis er dårlig vær vårt element, og klyvingen forløp uten dramatikk. På toppen ble vi møtt av min far som både hadde kjørt og gått langt. Det var kjempehyggelig, og sammen fortsatte vi ned til den betjente DNT-hytten Gjendesheim.
Vi ble sjekket inn av ei dame vi først antok var av nederlandsk opprinnelse. Det viste seg siden at hun sannsynligvis bare var fra Vågå. Ved middagen forsynte vi oss grovt både en og to og tre ganger, og vi nøt vårt beste måltid på en stund. Tusen takk for besøket, pappa!
Nå venter Sikkilsdalen og deretter del harde kilometer på vei mot Otta.
– Karoline
Legg igjen en kommentar