Vi la i vei fra Umbukta etter to dager i sus, dus og brusrus på Mo. Trude hadde pakket storsekken og skulle holde oss med selskap et par dager. Det ble lagt ambisiøse planer. Jeg mente tredve kilometer og tusen høydemeter var vel mye første dag på tur, og foreslo forsiktig noen retrettmuligheter underveis. Det viste seg å være unødvendig, Trude var nemlig sulten på litt mosjon. Når kvelden kom var det utvilsomt mitt ganglag som bar mest preg av anstrengelsen. Besøket så provoserende og imponerende upåvirket ut.
Det finnes kanskje noen der ute som vil kalle meg litt rotete. Til dere vil jeg si at jeg fortsatt har bankkortet mitt, og at dere kan slutte å lese her. I løpet av den nevnte tremilsdagen glemte jeg kokeapparatet mitt til lunsj, og sikret meg med det noen ekstra kilometer gange. Tidligere har jeg måttet returnere etter både staver og caps, en gassboks ble glemt igjen på Holmavatn og nå er lua mi sporløst forsvunnet. Konklusjonen er at utstyrskontroll er lurt på tur, men alt i alt går det greit uten òg.
På Kvitsteindalstunet våknet vi til torden som ristet i veggene. Regnet bøttet ned. Vi tok det hele med knusende ro, og Eline flippet nydelige pannekaker til brunsj. I løpet av natten hadde Ranas storslåtte fjellverden blitt transformert til et innfløkt kanalsystem. Ikke bare bare å navigere uten båt og sekstant, men det gikk. I slike omgivelser er det en ting som gjelder: å bli våt på beina fortest mulig. Jo tidligere man gir opp håpet om å gå tørrskodd, jo mindre tid kaster man bort på omveier.
Ved Virvasshytta måtte Trude forlate oss. Det var leit, men noen må holde samfunnshjulene i gang. Takk for turen!
Det har regnet i ganske mange dager nå. Alt har en ende. Det gjelder også vår tålmodighet med våte telt. Inntil videre er vi derfor på hytte til hytte-tur. Den fortsatte mot Bolnastua i sommerens sterkeste vind. På toppene var det vanskelig å stå oppreist i kastene. Mot slutten av dagen løyet det, og sti ble til grusvei. Vårt image som villmarkens døtre anser vi allerede som nokså svekket. Vi kan derfor tillate oss å innrømme at det var godt med fast grunn under føttene. Apropos det, mot Lønsstua besluttet vi å ta snarveien langs E6. Det var en fullstendig begivenhetsløs og veldig bråkete dag. Å gå på asfalt er lett og raskt, men helseskadelig. Føttene mine har begynt å klage litt, men de kan knapt klandres. 1700 kilometer er en del. I håp om bedring har Eline vært en helt og tatt noe ekstra vekt i sekken. For øvrig er behandlingsplanen å håpe det går seg til mot Sulitjelma.
Karoline
Legg igjen en kommentar