UT OG IKKE STJÆLE HESTER

Etter veldig hyggelig besøk av Tom, gikk vi videre mot Sikkilsdalen. Der var det frittgående hester, som på avstand så fredelige ut. Det viste seg imidlertid snart at dette ikke var kosehester. Plutselig kom to av de jagende mot oss. Jeg scannet umiddelbart området for trær å klatre opp i, og ble rådvill i de glatte stammers rike. Karoline beholdt roen og var stoisk, i motsetning til meg. Jeg var klar til å brenne av gårde, men Karoline leste situasjonen eksemplarisk og hvisket «ikke løp». Så jeg lot være, men hurtigere gange ble sist levert av Kjersti Tysse Plätzer. Etterpå fikk vi vite at den ene torpedohesten het Gangster’s Triana. Vi kom unna i god behold, og feiret med vaffel på Sikkilsdalsseter. Nærmere Heidal passerte vi en gård med to inngjerdede, flegmatiske hester. En gylden anledning for korrigerende erfaring, så vi klappet de litt på snuten.

 

I Heidal lot vi oss stadig begeistre av flott byggeskikk. Ethvert reisverk var laftet etter alle kunstens regler. Vi sov på en campingplass med laftet resepsjon, laftet kjøkkenkrok og laftet dusj. Dagen etter traff vi Aina, som hadde kjørt fra Vågå for å møte oss, så koselig! Det var veldig fint å se denne nydelige damen igjen. Sammen spiste vi himmelsk frokost på Heidal ysteri, før vi gikk den gamle handelsruten over fjellet til Otta. Aina hadde med flagg i sekken og den utsøkte peanøttkaken bare hun kan bake. Vi satte også stor pris på at hun videreformidlet glitrende lokalkunnskap, eksempelvis om skiferkvalitet. Tusen takk for besøket, Aina!

 

Knutepunktet Otta bugnet av muligheter, for ikke å nevne Lene V. Vi smakte på sivilisasjonens bakervarer og fast food, og under fortæring av fries ble vi brått hundepassere. Nå lurer vi på om det kanskje er whippet vi skal ha.

På denne etappen var det mange deilige soldager. Det medførte shorts og T-skjorte, og at alt smeltelig i sekken min smeltet. Dette fenomenet er like kjent som at Karolines sekk er totalt ufølsom for varme. Den holder lav temperatur uavhengig av ytre forhold. Karoline kunne sannsynligvis lagt en Lollipop i sekken på Lindesnes og spist den i intakt tilstand på Nordkapp. Det slår meg nå at dette åpner opp for rekeaften på vidda. Jeg skal høre med henne.

– Eline