STORVANNSGAL

Med såre føtter ankom vi Lønsstua. Her hadde Karoline digitalt jobbintervju morgenen etter. På dette tidspunktet visste ikke representantene fra arbeidsplassen at hun går Norge på langs. Klesvalget og Fantasi-spillet i bakgrunnen var dermed noe uten kontekst. Jobben ble uansett hennes, og sykehuset har signert en stjerne.

På vei mot Trygvebu var det høst i luften og i fargene som kledde landskapet. Etter hvert gikk vi over i nydelig blåbærskog, og vi plukket så lenge tiden tillot. Bærene ble dessert til lunsj, toppet med sukker. Og regn. Det har nærmest blitt en regel å få nedbør i lunsjen, og Karoline har treffende uttalt at dette er like miserabelt hver gang.

 

Regnet tiltok i intensitet utover kvelden, og den påfølgende dagen var stien blitt et vassdrag. Høydemeterne var imidlertid få og etter hvert fikk vi magiske innslag av sol. Ettersom værmeldingen for de neste timene var særs uhyggelig, valgte vi å gå en liten omvei til Balvasshytta for å sove der. Det viste seg at betydelige deler av stien lå under dypt vann, og vi ble henvist til vierkrattet. Det er flere rimord som beskriver vårt forhold til vierkratt. Fnatt, forhatt, bedratt, verre enn først antatt.

Neste dag tråkket vi langs Balvatnet i regn og vind, godt innpakket i luer og buffer og hetter. Vi gikk etter hverandre på stien og vekslet få ord ettersom verbal kommunikasjon var utfordrende. Den eneste samtalen langs sørsiden forløp slik:

– Stort vann
– Hva sa du?
– Stort vann
– Ja, stort vann

Nærmere Sulitjelma dukket det opp eventyrlige mengder perfekte multer. Disse ble med oss til leir, og vi nøt hvert et bær. Så gikk vi det siste stykket inn til Nedre Daja camping. Her fikk vi skyss av eier Bjørn til butikken, og i baksetet var hans vanvittig søte hund Luna. På kvelden så vi Mirakelet i Gullspång i teltet og Karoline gjorde et hederlig forsøk på å konstruere et filmlerret. Det er utrolig hva den kvinnen kan få til, men også hun trenger litt mer enn en kartmappe og en skolisse for å lage storskjerm.

 

På hviledagen var det nydelig vær, crispy høstluft og sol. Vi besluttet derfor å gå strekningen fra campingen til Sulis denne dagen. Jeg så det uaktuelt å ta på de vannmettede fjellskoene, og gikk derfor 5 km i crocs. Tingene jeg skulle sende på posten bar jeg i en plastpose. Dette lignet selvfølgelig fullstendig resignasjon, men det var det ikke. Morgenen etter trakk vi på oss fjellskoene og gjorde et comeback lik Lance Armstrong i 2009. Uten sykkel, men med tilsvarende EPO-verdier. Det er mulig Antidoping Norge lukter lunten, så nå legger vi ruten subtilt over i Sverige.

– Eline