Strekningen fra Seimahytta mot Alta er delvis stiløs. Vi tegnet opp en ganske rett linje på kartet, og den tok oss opp i 800-900 meters høyde. Så langt nord er det ensbetydende med stein. Ur setter virkelig evnen til holde på humøret på prøve. Eline består litt oftere enn meg. På den positive siden er det få ting som bygger fellesskap som en felles fiende, og vårt lille kollegium har blitt svært tett sammenvevd. At det snart kommer en tid for å slakke litt på trådene oss i mellom føles merkelig.
Ved hjelp av oppdemmet sinne klarte vi å hamre teltpluggene fast i grusen nedenfor Beahcegealháldi, Kvænangens høyeste fjell. I løpet av våre måneder på tur har vi sett mange fantastiske steder. Dette føyer seg ikke på listen, og besøk frarådes. Eline mente omgivelsene var mest sammenlignbare med et sovjetisk steinknuseverk, og jeg nikket bifallende. Femti gråtoner har aldri vært mindre spennende.
Det første skrittet inn i Finnmark ble markert med en improvisert fanfare. Vi ble ønsket velkommen av gjørmete ATV-spor og en labyrint av reingjerder uten grind. I møte med sistnevnte har vi utviklet en særlig teft for svake punkt og potensielle rom. I utgangspunktet er jeg lite glad i trasisjonsfaser. For eksempel er transisjonen mellom tørt og vått ullundertøy etter pause døden. Overgangen fra menneske til katt har jeg derimot stor glede av, og effektivt smyger vi oss over og under hindrene.
To og en halv mil før Alta meldte det seg et viktig spørsmål. Hvor godt kan en bensinstasjonbolle smake? For å optimalisere testforholdene bestemte vi oss for en dags faste. Den kunne bare brytes av en bolle på YX Bossekop. Fra tidlig morgen var vi høyt motiverte og gangen rask, men med det øsende regnet kom også blytung kropp og snøvlete tale. Konklusjonen var til slutt at bollen smakte som boller pleier å smake, bare med tilhørende hodepine. Vi går nok tilbake til kontinuerlig inhalasjon av snacks.
De siste dagene har vært seige. I Alta ble det besluttet at vi fortjente en midlertidig oppgradering av bofasilitetene, og vi sjekket inn på Thon. Det tok heldigvis ikke lang tid før rom 303 hadde en hjemlig eim av myr. Nå har vi inntatt sengene med take away og smågodt. I morgen skal vi opp og pushe nye grenser. Denne gangen på hotellfrokost.
Med ni dager igjen* til Nordkapp nærmer det seg for alvor. Jeg har ønsket meg ganske kjipt vær, bare akkurat sånn at lettelse blir en sterkere følelse enn vemod på målstreken. Noe, deriblant langtidsvarselet, sier meg at det ikke er for mye å be om.
– Karoline
*For å ikke skape full forvirring og frykt for egne vrangforestillinger – Eline og Karoline har egentlig kommet frem, men for bloggens narrativs beste, så later vi altså som ingenting frem til bloggen også er i mål. Klems, digital manager.
Legg igjen en kommentar