Vi jublet over utmerket værmelding for de kommende dagene på Hardangervidda, og det startet slik varselet antydet. Men sent på kvelden begynte det å snø, og i vinterlige omgivelser ønsket vi hverandre en god natts søvn. Neste dag sluddet det horisontalt, og vi begrenset pausene til et minimum for å holde varmen med gange. Utover ettermiddagen skiftet det til blå himmel, og vi tenkte at uværet var over for denne gang. Den påfølgende natten snødde det imidlertid så mye at teltdukene våre ble betydelig tynget, og om morgenen våknet Karoline opp i en sarkofag.
Ved Hellehalsen traff vi et par hyggelige karer og slo av en prat. De hadde hørt om noen som gikk Norge på langs med hest, og lurte på om det var oss. Kindle-en til Karoline lå igjen på Tjørnbrotbu, og hun var derfor ikke lenger en lesehest. Jeg måtte gjennom en hestekur etter inntak av lugubert drikkevann, men var nå menneske som før. Så nei, det var nok ikke oss.
Vi gikk langs vestsiden av Øteren til Haugastøl. Der var vi så heldige at vi fikk låne vi hytten til min tante og onkel, Line og Paal. De hadde handlet inn deilig mat og drikke til oss, bakt nydelige rundstykker og varmet opp boblebad. Vi satte stor pris alt de hadde ordnet i stand, veldig koselig.
I utgangspunktet ønsket vi å krysse Hallingskarvet ved å gå gjennom Folarskardet. Grunnet større snømengder i området, ble det av lokale anbefalt å ikke legge ruten der uten å ha med isøks og truger. Så vi valgte å gå rundt. Og for et skue! Hallingskarvet er mektig og vakkert. Vi nøt omgivelsene i solsteik, som smakte ekstra godt etter en uke med meierismør som hovedkilde til vitamin D.
På østsiden av Hallingskarvet konsumerte vi store mengder quiz og sjokolade. Sistnevnte har vi en tendens til å spise opp tidlig på hver etappe, men heldigvis synes vi rosiner og hasselnøtter er like godt.
– Eline
Legg igjen en kommentar