ROMERIKET

Fra Meråker satte vi turen på pause noen dager. Karoline ventet i Levanger med familien sin, mens jeg reiste hjem i begravelse til farfar. Farfar heiet på oss fra første stund, og han ville digget å gå Norge på langs. Farfar er med på tur, i hjertet.

Tilbake i Trøndelag forsatte den bemerkelsesverdige gjestfriheten. Så mange oppmerksomme, snille og rause mennesker. Bare noen hundre meter fra matbutikken på Meråker, rullet en kvinne ned ruten og spurte om vi trengte skyss. Ved Veresvatnet var det en ny bil som stoppet. Inni satt Frank, som var på vei hjem fra hytta. Han spurte hvor vi skulle, og responderte på svaret med å låne bort Strådalseteren. Frank ringte Per for koden til nøkkelboksen, og så ruslet vi opp. Tusen hjertelig takk!

Vi hadde lyst til å ta et par kast i Daudfisktjønna, hvor vi kanskje kunne fått noe ferdig filetert. Varmen var imidlertid for intens, så vi utsatte fisket til Kastnes. I mellomtiden badet vi i mange fjellvann, og gikk tidvis uti med turklærne på for at nedkjølingen skulle vare lengst mulig. Badene kunne være lange, så lange at det var godt å ha på crocs for å flyte.

I Skjækerfjella er det nesten ikke merket sti, og vi tegnet derfor rute på frihånd. Myrpartier ble ofte ansett som minste motstands vei, ettersom de fleste var tørre. Med denne erfaringen som grunnlag, valgte jeg å avvike fra standardruten til Gaundalen. På papiret var det mye å spare på å heller gå over Stormyra. Til min overraskelse var Stormyra en stor myr. Jeg hadde i forkant pekt på kartet og sagt at «så kan vi bare beine over her». Det var så vidt vi fikk beina over her, for myren rakk til midt på låret. Vi karet oss over, og gikk opp til Gaundalen Fjellgård. Der traff vi Kjell og Ragg. Kjell fylte flaskene våre med iskaldt vann, og inviterte inn på kaffe, brus, bolle og prat. Utrolig hyggelig, tusen takk! Heldigvis finnes det en Der ingen skulle tru-episode fra denne perlen. Etterpå fant vi ut at Oddgeir Bruaset har beskrevet Gaundalen som det mest avsidesliggende stedet de har laget program fra. Kjell selv omtalte avstandene og framkommeligheten i sindige former.

 

Så gikk vi videre i dette frodige landskapet, stadig omgitt av blomstrende romer.

– Eline