Før vi gikk videre fra Helligskogen fjellstue, holdt Karoline flettekurs på bestilling. Dette da jeg foreløpig verken har tatt permanent eller anlagt dreads, selv om det ville vært fordelaktig. I motsetning til Karoline, har jeg aldri kunnet flette mitt eget hår, men har likevel prøvd ved et par anledninger. Et helhjertet forsøk er presentert under. Vi rigget til for undervisning, og Karoline instruerte. Jeg flettet innbitt, men armene kollapset av morbide laktatverdier og håret rant ut av hendene. Jeg rakk å annonsere min avgang som fletteaspirant, men kursholderen var stoisk. Hun motiverte så snilt og ga så pedagogiske huskeregler at jeg valgte å gjøre comeback, og like etter løsnet det. For første gang i livet kunne jeg lage pariserflette selv, fantastisk. Tusen takk, Karoline! Nå synes jeg det er så gøy og stas å flette at jeg alltid gleder meg til håret må flettes på nytt. Litt som den sommeren jeg lærte å legge kabal, og i sengen på kvelden ikke kunne vente til det ble morgen. Så jeg kunne stå opp og legge kabal.
Fra Helligskogen fulgte vi asfalten et stykke, til vi traff på stien som gikk nordøstover. Karoline fikk testet sine nye joggesko, som holdt pastellfargen i tre myrer og ett kvarter. I usjarmerende vær gikk vi til Loassuhytta. Her satte vi opp teltene rett utenfor, ettersom døren var låst. Det regnet massivt og blåste så friskt at Karoline foreslo å legge steiner over teltpluggene. Uten dette ville pluggene trolig snart blitt revet opp, og jeg roste initiativet opp i skyene. Eventuelt bort eller ned i skyene, de var overalt. Neste morgen fulgte vi stien så langt den rakk, og navigerte deretter fritt. Våt ur dominerte landskapet i flere dager, og nestenulykkene kom på rekke. Heldigvis har kroppene fått ninjareflekser etter fire måneder på tur, og vi kom fra det med skinnet og knoklene i behold.
På vei ned mot Reisadalen ble været stadig bedre. Solen varmet og vi repeterte det fonetiske alfabetet. Vi passerte Saraelv turistsenter og så frem til å gå langsmed Reisaelva. Stien her var i seg selv veldig fin, men i flere kilometer var nesten samtlige trær i nærheten enten brukket av eller revet ut til røttene. De utallige trærne søkte alle motsatt motsatt side av stien. Dette resulterte i lavt tempo, kvister i håret, greiner i skolissene, rift i buksen og begrenset indre jubel. Vi manøvrerte oss forbi etter beste evne, og Karoline trakk paralleller til apparatsisten.
Vi tråkket et lite stykke på grusvei før en ny sti ventet. Denne slynget seg gjennom nydelig blåbærskog, var svært lettgått og forbilledlig merket. Etter hvert falt mørket på, og vi gikk videre med hodelykt. Vi fant ingen teltplasser i skogen, og bestemte oss dermed for å overnatte i Seimahytta. Denne ligger på motsatt side av elven, og kan nås med båt fortøyd ved bredden. Veldig flott tilbud! På maks lysstyrke kunne vi skimte vinduene i Seimahytta, og landet på å forsøke elvekryssing. Karoline klargjorde båten og jeg satte meg til for å ro. Vi kom ikke langt utpå før strømmen i Reisaelva ble merkbar. Båten drev som en badeand, og jeg slet med å motvirke kreftene. Fremdriften ville utvilsomt vært bedre med kvassere teknikk, men som en hederskvinne omtalte jeg heller åregaflene i negative ordelag. Omsider nådde vi ønsket destinasjon, trakk opp båten, beundret stjernehimmelen og seig inn i Seimahytta.
– Eline
Legg igjen en kommentar