NORDKAPP!

Vi klargjorde for lagbilde. Karoline rigget heroisk før selvutløseren startet nedtelling, men linsen opererte etter egne preferanser.  Den hadde formodentlig sett seg lei på personfokus, og kamerarullen fyltes med vage ansikter og skarpe crocs. Straks et mer helhetlig fotografi var sikret, pakket vi sekkene. Så ruslet vi av gårde i storslåtte omgivelser.

Den 136. dagen gikk vi hovedsakelig på fjellet og på veien, men under quizen gikk vi på vannet. Plutselig øynet vi Nordkapplatået, og det kjentes merkelig å være så nært. Punktumet kunne imidlertid blitt satt 50 meter før parkeringen, da en bil brått meandrerte. En rørende hyllest til alle passerte elveløp, men påkjørsel ville vært forsmedelig. Vi kom fra det med varige ben, og gikk det siste stykket til monumentet. På oppløpssiden fikk vi melding om at vi var observert på Nordkapps livesendende webkamera. Bildet er presentert under, og det må presiseres at vi ikke ranet Nordkappsenteret noen minutter senere. 

Vi telte til tre og la hendene på Nordkapp-globusen. Vi var fremme! I nydelig vær svinset vi rundt, myste på bilder, hoppet litt og snakket engelsk til andre fremmøtte. Så kjøpte vi focaccia og croissant, norsk tradisjonskost i anledning krysset land. I protest mot svimlende inngangsbilletter til Nordkappsenteret, satte vi oss heller på bakken utenfor. Vi hadde både sitteunderlag og sol, og trivdes bedre der. Så mimret vi. Det var rart og fint og vemodig å være i mål. Eller ved målets ende. For veien var virkelig målet.

Tidlig neste morgen skysset bussen oss tilbake gjennom Nordkapptunnelen, så videre langs Porsangerfjorden. Og plutselig var vi i Olderfjord. Herfra skulle Karoline til Kirkenes og jeg til Tromsø. En god klem og noen tårer senere satt vi på hver vår buss. Det var nesten vanskelig å forstå, så nært vi hadde levd så lenge. Savnet inntraff umiddelbart, men også en enorm følelse av takknemlighet. For å ha fått oppleve alt dette sammen, i et land som er så fritt og flott. Et helt utrolig privilegium.