Vi vinket farvel til Tor og Siv før vi tråkket langs fortauet til Alvdal sentrum. Der hilste vi først på Emanuel Desperados. Etterpå hadde vi et ærend på sportsbutikken. Turens første fiskeerfaringer ga ikke den helt store fangsten. Det resulterte derimot i mer forurensing av Innlandets elvebunner enn hva godt er. Derfor var det høyst nødvendig med påfyll av redskapsskrinet. Vi marsjerte bort til sluker og spinnere med uforholdsmessig stor selvtillit, og tilbud om hjelp ble pent avslått. Å velge ut de fineste fiskekrokene klarer vi nemlig utmerket selv.
Nord for Alvdal har vi vært nedom alle Østerdalens sidedaler. Jeg drives dessverre ikke av et ønske om å teste kroppens yttergrenser, og tar tapet av høydemeter tungt. Eline modererer sorgreaksjonen så godt hun kan. Prossessen fra fornektelse til aksept kan også påskyndes av 200 gram sjokolade. Utover dette har terrenget vært svært lettgått og virkelig fint. Dagene, kilometerne og særlig pausene har rast av gårde.
Vi tror vi har god kontroll på næringsinntaket. Det er riktignok ikke alle matvaner som blir med meg videre i livet. Havregrøt håper jeg det blir mulig å avstå fra i fremtiden. Likeså blir det lenge til neste gang jeg skal spise frokost på senga. Eller middag, for den saks skyld. På grunn av varierende vær har flesteparten av måltidene blitt inntatt horisontalt i teltet. Å eliminere tyngekraften fra fordøyelsesprosessen har sine følger. Konsekvensene får jeg smake hver morgen når jeg spenner på meg hoftebeltet.
Sure oppstøt til tross, vi kom oss til Røros. Der hadde vi planlagt hviledag, og ble innlosjert på den sjarmerende familiegården til vår felles venninne Ingvild. Hun går oss en høy gang hva gjelder ekspedisjonsliv, og har krysset Grønland og gått deler av Nordvestpassasjen. Vi nøt godt av hennes innsikt i hva to helt middels hardbarka friluftsfolk kan behøve. Stua ble tørkerom og de hjemmebakte rundstykkene forsvant som dugg for sol. Tusen takk for gjestfriheten og selskapet, Ingvild!
Siden dag én har Rørosmeieriet stått for oss som en milepæl langt der fremme. Vi tilhører kanskje blåbæryoghurtens mest ihuga fanskare, og endelig skulle vi få en omvisning på dens fødested. Det ble ingen skuffelse. Smør skåret med ostehøvel og tjukkmjølk med skjørost gikk ned skamløst og i store mengder. Vår laktosetoleranse kjenner heldigvis ingen grenser. Ingvild dro Norge på langs-kortet for oss, og lykken var komplett da vi fikk hver vår smørpakke å ha med i sekken. Drømmesponsoren.
Vi fikk forleden spørsmål om vi har fått noen hatkommentarer. Jeg kan opplyse om at så ikke er tilfelle, men det er selvfølgelig mulig redaktør Lise har filtrerert ut noen ekle nettroll (Lise kan bekrefte at hatkommentarer ikke er tilfellet. Det har forøvrig vært noen få tilfeller av nettroll som har forsøkt å spre noen ukarismatiske trolske nettlenker uten fotfeste). Uansett, tusen hjertelig takk for alle tilbakemeldinger!
Før avreise utførte vi noen administrative oppgaver. Eline signerte en arbeidskontrakt og jeg håndterte et inkassovarsel. Med det unnagjort er vi klare for å vandre ut i Trøndelags store myrer. Neste delmål er Meråker.
– Karoline
Legg igjen en kommentar