Vi la ut fra vår nyoppdaget oase i Kittelsensk tåkedis, og hadde en lengre dagsmarsj og noen saftige høydemetere foran oss. Det var en forlokkende tanke å nå DNT-hytten Skarsvassbu sør i Austheiene før regnet skulle sette inn i kveldinga. Ikke bare hadde vi regntrekksfadesen fra i går friskt i minne, jeg var også usikker på om skalljakka mi var tett til tross for et frenetisk impregneringsforsøk på Evje.
Sekkene våre er nokså tunge, nå med syv dagers matrasjoner i tillegg til grunnvekta. Elines bør var noe lettere i dag ettersom avokadoen hun hadde båret på siden Byremo endelig var blitt moden og fortært. De siste 28 kilometerne fra Evje hadde hun også vært tynget av en halvliter blodcola, båret i ens ærend for å overraske meg. Det var helt utrolig snilt, tusen takk <3
I dag har vi karret oss opp to bratte heier og nådde akkurat et firesifret antall høydemeter totalt. Underveis tenkte jeg noen mørke tanker. Noen mørke tanker om å tenke mørke tanker så tidlig i turen var også uungåelig. Eline var heldigvis god drahjelp, og til slutt befant vi oss foran en åpen ytterdør på Skarsvassbu. Der var det allerede fire trivelige damer som inviterte oss på gryterett og rødvin. Det var nesten for godt til å være sant. Vi hadde ikke mye å by tilbake, men kom i samråd frem til at de i det minste fortjente at vi tok oss et bad. Vi fant et lite tjern nedenfor hytta og tråkket uti. Både Nøkken og barndommens grufulle forestillinger om kvikksand ble gjort til skamme av bunnen som møtte oss. Det var nære på at det ble det siste noen så til både oss og Crocsene våre. Etter en tids hardt arbeid var alle viktige legems- og eiendeler løse, og vi kunne sette oss til bords.
I morgen planlegger vi en lenger søndagsfrokost fra porselen og en noe kortere etappe på grunn av værmeldingen.
– Karoline
Legg igjen en kommentar