GAMMA STRÅLER

Med jevne mellomrom har vi vært innom sivilisasjonen. Da har det hendt at vi har kommentert hvor like folk ser ut. Dette deilige hovmodet varer helt til vi ser på oss selv og registrerer. Identiske fjellsko, identiske crocs, identiske luer, mørkeblå skalljakker, mørkeblå dunjakker, mørkeblå shorts, grønne ullbuffer, svarte turbukser og svarte ullhansker. I planleggingsfasen diskuterte vi hvordan vi ønsket å bo; i hytte, telt eller glasshus. Vi endte hovedsakelig på en hybrid mellom de to sistnevnte. Kall det gjerne telt med vinterhage.

 

I Alta slo vi til med hotellovernatting, og dagen åpnet med utsøkt frokost. Her fantes mer enn vi kunne drømme om, inkludert Litago på tapp. Etter et par-tre timer trakk vi opp igjen på rommet og fordelte turens siste depot. Med smekkfulle sekker startet vi på etappe 16. Noen få kilometer av gårde traff vi en mann og slo av en prat. Mannen spurte hvor vi hadde begynt, vi svarte Lindesnes, og mannen spurte om vi hadde brukt 20 eller 30 dager derfra. Vi er selvsagt enige i at vi egentlig burde snittet på et sted mellom 90 og 135 km om dagen.

Vi gikk et par mil østover fra Alta. Omtrent samtidig som vi fant teltplass, fant en sønn bankkortet til Karoline. Ikke visste vi at det var borte, men begeistringen var stor likevel. Dagen etter fortsatte vi i mer nordlig retning, dels på sti og dels fritt i terrenget. Det blåste, sluddet og haglet om hverandre, og vi var kalde, våte og slitne da vi satte opp teltene. Neste dag fortsatte myr og kratt å dominere, og hetten dyttet luen ned i øynene. Vi hadde nylig sett på 71 grader nord, og jeg sa til Karoline at jeg følte meg som Ingrid Gjessing Linhave. Det var i hvert henne jeg siktet til, da jeg sa jeg følte meg som Ingrid Espelid Hovig.

 

Været forsatte ufyselig, og vi valgte derfor å gå til en gamme i Stabbursdalen. Vi måpte av begeistring da vi åpnet døren til gamma, ingeniørkunsten var stor og håndverket fantastisk. Det var underbart med noen timer innendørs, og lyet ga også fine arbeidsforhold for reparasjon av sekken min. Karoline hjalp meg på nydelig vis og sydde sine stødige sting. Morgenen etter var det is på bakken og sol på himmelen. Starten var altså upåklagelig, men det skulle snart snu.

Det snudde til massivt regn, storm i kastene og effektiv temperatur godt under null. Stien ble stadig mer utvisket, og lenge tråkket vi utelukkende i myr og gjørme. Vi frøs og gikk kontinuerlig da det var uforsvarlig å ta pause. Vi var enige om at det beste alternativet var å gå, og at det nest beste var å trykke på SOS-knappen. For første gang på turen var været og underlaget så dårlig at vi hadde vi lyst til å gråte. Vi kom oss ut av det verste terrenget, og øynet et sted vi kunne slå leir. For å bedre motorikken, tok vi harehopp før vi satte opp teltet. Så gjorde Karoline en helteinnsats med å hente vann, og vi trakk inn og lagde mat. Etter hvert fikk vi varmen, og Karoline bemerket at hun ikke hadde tatt av buffen på fire dager.

Nå vurderer vi hvordan vi skal komme oss gjennom Nordkapptunnelen. Vi kan gå eller haike, det er fordeler og ulemper med begge alternativer. Personlig har jeg forsøkt å finne svar i «The Pros and Cons of Hitch Haiking», men verken Roger Waters eller koristene nevner Nordkapptunnelen med et ord. Kanskje kan heller analyser fra «Grevling i taket» gjøre oss klokere. Men det innebærer naturligvis også en risiko for fristelse til å bli boende i tunnelen.

– Eline