fICA

Årets bursdag ble uforglemmelig. Ballonger på teltet, Troika på senga, drømmegaven og dikt. Tusen millioner takk, Eline! Til middag slo jeg til med favoritt-Realen.

Dagen etter var det slutt på kosen. Vi så oss ut et mål litt for langt fremme, og brukte de neste 12 timene på å komme oss dit. Etter de siste kilometerne i steinrøys var vi knapt gangføre. Sjeldent har det vært så godt å skimte en hytte i det fjerne. Levende så vi for oss flammene sprake i peisen. Basert på antall skopar utenfor fikk jeg dessverre bange anelser. 11 tyskere hadde invadert på Cáihnavággihytta, og de hadde ikke etterlatt seg en eneste ledig seng. Jeg forventet å høre «visst fanden skal der skytes med skarpt», men Jon ba heller om å bli skutt selv. Han angret seg imidlertid raskt, og vi satt heller opp teltene.

Vi gikk videre til Cunojàvri, og derfra opp den vakre dalen Oallavagge. Der var det en nydelig hvilebu med overnattingsmulighet. Før denne turen hadde jeg dårlig samvittighet for å ikke komme meg ut i finvær. Det har nå gått enda lenger. Å sove inne generelt, og i opphold spesielt, er kilde til en liten, gnagende rastløshet. Eline og jeg tok likevel inn for å bøte på gårsdagens skuffelse, men roen senket seg ikke helt før regnet trommet på taket i morgentimene.

Denne etappen har virkelig vært blant turens høydepunkter. Bra vær og spektakulær natur. Hyggelig selskap og stor variasjon i diskusjonstemaer. Da siste dag opprant kunne vi likevel ikke legge Narvikfjella bak oss fort nok. Det var umulig å tenke på annet enn bugnende hyller på ICA Riksgränsen.

Mesteparten av dagen gikk vi på Rallarvegen langs Ofotbanen. Det var gode forhold for høy fart forbi Katterat, Bjørnfjell og inn til destinasjonen på svensk side. Jeg mener bestemt «vi kan kjøpe hele Sverige om vi vil» runget over anlegget mens kurvene fyltes opp med raske karbohydrater og mettet fett. Det hele gikk som det måtte gå. Eline spiste seg kvalm på utsiden av butikken, mens jeg måtte gå de resterende kilometerne med hold.

Vi tok inn på Katterjåkk Turiststation grunnet lav pris og relativ nærhet til ICA. Fasilitetene ga assosiasjoner til leirskolen på Bolærne i syvende, og vi syntes det var helt topp. Der ble vi værende en dag for å spise opp alt den rare maten vi hadde kjøpt. Uten vår venninne Nora og sønnen Sigurd hadde veien videre nordover blitt særs ubehagelig. De kom kjørende fra Sørreisa med depot, diverse tilsendt høstutstyr og fjellsko uten hull til Eline. Tusen hjertelig takk for hjelp, besøk og babykos!

– Karoline