Teltet sto støtt gjennom vinden og natta ved Goadehisjavrit. Stemningen var stor da vi våknet til godvær. Fuktig utstyr ble kastet ut i solen for å tørke opp. Fem minutter senere trommet det igjen på teltduken. Uanmeldt regn er verste sort, og som mestringsstrategi stemte vi i både «A Hard Rain’s A‐Gonna Fall» og «SOS». Det hjalp, men det er ingen tvil om at «My Heart Is Yours» kler stemmene våre bedre. Været klarnet opp og vi fikk se en hel reinflokk på flytting over vidda. En kul opplevelse.
I Olderfjorddalen var det meldt full storm i kastene. Valget falt derfor på turens mest pysete teltplass: i veikanten og i le av en garasje. Vinden ble et forsvinnende lite problem. Vannstanden i veibanenes hull var derimot stigende i morgentimene, og litt kloke av skade ble vi enige om rask evakuering. Vi pakket sammen og la i vei mens vi diskuterte videre rutevalg. Planen var å følge terrenget i to dager til, men regn, myr og vind hadde slitt på motivasjonen. Alternativ to var fast grunn under føttene og litt enklere fremdrift langs Europaveien.
Vi har et helt sjeldent talent for å være på rett sted til rett tid. Etter tre knappe kilometer i regnet snublet vi over et stort telt. Der ble vi invitert inn til Jaktlaget Glemsk. Vi kan ikke beskyldes for å unnvike menneskelig kontakt, og takket ja. Et forsiktig overslag sier at vi hadde vært på Nordkapp for en måned siden dersom vi ikke slo av en prat med alle vi passerer. Hos gjengen fra Hammerfest vanket både kaffe, øl og et hysterisk morsomt lynkurs i jaktradio. Stemningen var så god og drikkebeholdningen så rik at det nesten ble med Lindesnes til Smørfjord. Med to øl som niste snublet vi ut døra halv elleve om formiddagen. Vi skylder på noe nedsatt dømmekraft for at valget falt på den asfalterte veien videre.
For et par uker siden, ved foten av fjellet Halti, kom vi i snakk med en nederlender. Han bodde i en fantastisk campingvan med familien sin, og de skulle også i retning Nordkapp. Nå trasket vi våte og kalde langs E69, og fikk øye på den samme vanen parkert i veikanten. Mens vi passerte skalv vi litt ekstra og ba en bønn om å bli oppdaget. Tjuvflaksen vår fortsatte i kjent stil. Det ble overhodet ikke utvist falsk beskjedenhet da invitasjonen kom, og snart drakk vi kakao i en varm bil. Tusen takk!
Det finnes heldigvis noen snarveier i terrenget nordover. Som alltid var det godt for føttene å forlate asfalten. På andre siden av fjellet ventet turens absolutte bunnpunkt: den syv kilometer lange, undersjøiske Nordkapptunnellen. Til tross for velmenende foreldreråd ble vi enige om å spasere igjennom. Vi nynnet «ikke gjør som mora di sier» og steg inn i det store, sorte hullet. Det var en mindre livsfarlig opplevelse enn fryktet, men den må nok oppgis som yrkeseksponering ved fremtidige legebesøk.
Den siste kvelden disket Magerøya opp med en trollbindende solnedgang og dansende nordlys. Tiden da jeg ga blaffen i om Finnmarksmyra slukte meg levende var glemt. Kroppen kriblet med barndommens følelsen av lille julaften, og for første gang på lenge begynte ikke kampen mot tunge øyelokk i åtte-draget. Det er under to mil igjen til mål!
– Karoline
Legg igjen en kommentar