Vi hadde allerede gått asfaltstrekket fra campingen til butikken i Sulitjelma én gang. Det var ikke en aktivitet som fristet til gjentakelse. Eline ble derfor sendt ut for å tigge etter skyss. Jeg mistenker at hun må ha spilt halt, for fem minutter senere hadde hun sikret privatsjåfør. Den trivelige Bodødamen Eva kjørte oss til etappens startpunkt. Med tolv dagsrasjoner i sekkene la vi ut på turens lengste etappe. Regnværet var stritt og motet middels godt.
Siden turens spede begynnelse har jeg spredd skremselspropaganda om bakken opp fra Sulitjelma. Vi satt innbitt en fot foran den andre. Etter kort tid skrenset en bil inn foran oss, og ut ramlet det en kar. På vei mot bagasjerommet utbrøt han «hopp inn!» og «det hær går ikkje an!». Det var, til tross for visse likheter, ikke et kidnappingsforsøk. Sjåføren var mannen til Eva. Hans kone hadde kommet hjem og fortalt om gåturen vi planla. Sammen hadde de kastet seg i bilen, og ville gjerne kjøre oss til veiens ende. Gesten var usedvanlig hyggelig. Tilbudet ble nesten uimotståelig da de også erklærte taushetsplikt. Dere må bare ta vårt ord på at vi tok beina fatt videre.
Mellom Sulitjelma og Narvik går de fleste som skal til Nordkapp en etappe delvis i Sverige. Det gjelder også oss. På norsk side er det veldig vanskelig å bevege seg, med bratte fjell, isbreer og elver. Norge opphører og Sverige begynner der fjellene slaker ut og stien blir lettgått.
Vi var knapt kommer over riksgrensen før ryktene om fika begynte å svirre. Vi suste av gårde mot ferskt brød, sjokoladekake og Cola i Stáloluokta. Man kan mistenke svenske myndigheter for å ha universell utforming som mål i Padjelanta nasjonlapark. Hver bekk har fått en uproporsjonalt stor hengebro. Det går helikopter mellom hyttene. Både myrer og ikke-myrer er belagt med kilometervis av klopper. Tilretteleggingen er et tveegget sverd. Det er langt mellom urørt natur. Samtidig er følelsen av å gå på rullebånd ikke direkte negativt for fremdriften.
Vi har møtt rekordmange mennesker på stien. De færreste snakker norsk, men de fleste har kunnet fortelle om en annen Norge på langs-er: «The Norwegian guy in front of you» som er «mycket trävlig» og «has a big beard». Ved Kutjaure hentet vi endelig inn forspranget. Jon var alt vi hadde blitt lovet: norsk, hyggelig og skjeggete. Da han selv tilføyde «risikoavers revisor», ble vi overbeviste om at det ville være hyggelig å slå følge en stund. Vi skal jo samme vei.
Været har snudd. Morgensol er en magisk kraft. Nord-Sverige er virkelig vakkert, menneskelig inngripen til tross. Store, slake formasjoner og blå vann. Grønne fjellsider har fått et hint av rødt og gult. Rypene spankulerer uredde langs stien. De forrige ukenes negativitet har forduftet, og jeg vurderer å gjøre teltet til permanent bolig.
Innsjøen Akkajaure kan forseres på ulike vis. Én times båttur er en mulighet, helikopter er en annen. Vi valgte meste motstands vei, og skal bruke de neste dagene på å gå rundt.
– Karoline
Legg igjen en kommentar