KRATTFJELLDAL

(OBS: Dette innlegget skulle egentlig blitt postet før «Plaskorana». All skyld hviler på digital manager!) 

Fra nederst i Viermadalen satte vi nok en gang kompasskurs nordover. Vi steg straks inn i Børgefjell nasjonalparks nærmest urørte villmark. Det var magisk. Slike omgivelser er til for å ta seg god tid. Stoppe opp. Lytte til stillheten. La den enorme naturen røre ved en. Sånn ble det ikke. Værvarslet bar bud om liten storm, og vi ville helst ri han av innendørs. Heseblesende marsjerte vi i retning Ranserbua, en åpen koie. Det er utrolig hva kroppene våre kan få til med tak over hodet som motivasjon.

Ranserbua var alt to slitne damer kunne drømme om. Vedovn, to sengebrisker og en nesten tett dør. Det hele vakte voldsom entusiasme, og parallellene til hotellopphold haglet. Rett før vår leggetid banket det på. Utenfor sto to våte B-mennesker på fisketur i Børgefjell. De takket nei til tilbudet om å sove under bordet, men ville gjerne spise middag/nattmat innendørs. Etter å ha beklaget oss over dritt fiske fikk vi en spinner med fiskegaranti i gave. Som takk sendte jeg de trivelige karene på feil kurs videre. Dette får være en offentlig unnskyldning, Martin og Petter!

I vekslende vær tok vi oss ned til Tiplingelva. Vi fant oss en leirplass langs bredden etter å ha forsert strie elver, myr og kratt. Vierkratt, bjørkekratt, einerkratt. Den kvelden forbannet jeg hele opplegget. I notatene mine står følgende: Klær og sko er dryppende våte. Teltduken lekker. Hodelykta fungerer ikke. Sekken er full av pulverkaffesøl. Morgendagens marsj blir uhyggelig lang og været elendig. Jeg klør. Det er fortsatt langt igjen. Da jeg forsynte meg av havregrøt morgenen etter oppdaget jeg i aller siste liten en snegle i skjea mi. Åh, hadde vi bare hatt en fransk lommeparlør! Humøret hadde vært et helt annet om jeg viste det var escargot jeg ble servert på senga.

Mot slutten av etappen ble det noe skrantent på matfronten. Det kan ikke sees som annet enn en naturlig konsekvens av vår hedonistiske livsfilosofi. Det beste går først. I tillegg hadde vi glemt at vi hadde regnet med å få en fiskemiddag, og dermed også glemt å fiske. Vi klarte oss likevel greit, det finnes som regel løsninger. Eline har begynt å bryte biter av knekkebrødet og kalle det chips. Nyere forskning viser også at toddy- og kakaopulver best nytes uten vann. Vi har nå gitt oss i gang med Nordlandsruta, en sti fra Hattfjelldal til Narvikfjellene. Den startet med en lang og våt dag til Grannes. Deretter gikk vi til Tverrelvnes gård, hvor ildsjelene Elisabeth og Gunder bor. Alle som streifer innom på sin vei mellom Lindesnes og Nordkapp får servert Norge på langs-boller. Gjærbaksten smakte himmelsk. Tusen takk! Det ble diskutert om vi skulle avslutte turen og heller tilby vår arbeidskraft mot videre opphold på gården. Vi kom raskt på at vi ikke er i besittelse av en eneste praktisk ferdighet. Det ble derfor med drømmen, og vi spaserte videre.

 

– Karoline