Det nærmet seg slutten på Blåfjella. Kvelden før planlagt ankomst til Lierne slo vi leir på en nydelig slette. Jordsmonnet var uten sidestykke og teltpluggene gled ned som smør.
Etter en lang tørkeperiode kom det om morgenen et voldsomst nedbørsvær. Jeg hadde en liten lekkasje i taket, nesten som innlagt vann å regne, bare barnematen sammenlignet med utsiden. Trommingen på duken umuliggjorde verbal kommunikasjon mellom boenhetene. Via satellittmeldinger ble avmarsjen stadig utsatt.
Så skjedde det. Katastrofen. Hendelsen. Kanskje har det blitt smurt tjukt på tidligere, men nå eier jeg knapt ord sterke nok. På jakt etter et knekkebrød kikket jeg ut i forteltet. Der lå ikke lenger matposen på sin faste plass. Den fløt ubekymret rundt blant sko og solbriller. I mild panikk åpnet jeg innerteltet. Inn fosset vannet, og få sekunder senere satt jeg i et 15 cm dypt basseng. Jeg varslet Eline av fulle lungers kraft. I hennes fortelt vaket både staver og sekk i vannskorpa.
Himmelen var vid åpen og vannstanden økte stadig. Det nyåpnede badelandet omsluttet teltene våre. Hovedattraksjonen var meg, som i bare trusa vasset hektisk rundt etter flytende eiendeler. Tankene spant. Hvordan var det med den forsikringen igjen? Hva skal jeg skrive på bloggen? Omsider hadde vi pakket ned nesten alt og noen kilo vann. De 25 kilometerne til sivilisasjonen ble tilbakelagt i overlevelsesmodus og rekordfart.
I Lierne ventet et depot, og i forkant hadde vi alliert oss med ei som skulle levere det til oss. Det var Kine. Hun, mannen John Viggo, datteren Alida, bamsen Apis og foreldrene Alf og Jenny ble dagens helter. Klær og utstyr ble vasket og tørket i trommel. Vi fikk dusje, og etter et glass rødvin sovnet vi i varme senger. Til frokost vanket det egg, tomatbønner og uendelig mange kopper kaffe. Vi er så takknemlige!
Noen dager tidligere hadde vi møtt to unge menn på tur. De var nysgjerrige på vår beste opplevelse så langt. Vi var enige om at det er menneskene og rausheten langs stien som har gjort størst inntrykk. En av karene gjorde seg en betrakting jeg har tenkt på flere ganger siden: det kan komme mye godt ut av å be om hjelp av andre, også i hverdagslige situasjoner. Kanskje har vi for god kontroll, kanskje skjer det for sjeldent. Å spørre naboen om å låne sukker kan være starten på noe fint. Våre erfaringer tilsier at han har rett.
I krysset på Skjelbreid ble vi møtt av vår studievenninne Emilie. Reisen hun hadde lagt bak seg var strabasiøs. Vi gledet oss til å være på tur sammen i noen dager. Emilie bar den mest kostbare søndagshandelen Rema 1000 på Mo hadde vært vitne til. I sekken hadde hun blant annet sursøt saus på glassflaske (den største), laks (selvberging er vanskelig), halvannen kilo belgfrukt, to brød og 12 egg. I overkant tung kost, mente jeg. De to andre var uenige. Pipa mi fikk riktignok en annen låt da middagen var servert.
Ruta vår i Trøndelag har vi lagt fra kaffeslabberas til kaffeslabberas. Det siste hadde vi hos Frode og hunden Bork på Arnbygget. Der vanket det både hyggelig prat og utsøkte scones. Tusen takk! Før vi skilte lag ble vi enige om at nesten-drukningen kun skyldtes uflaks og aldeles ikke mangel på rutine.
Vi satte i vei over fjellet. Stien traff konsekvent vinkelrett på alle åskammene, og turen ble både små- og storkupert. Vi måtte alle stå på, men Emilies innsats var i særklasse. Eline og jeg har tross alt trent jevnt i et par måneder. Vi ankom Skorovasshøtta svette og slitne, og innvilget oss en hviledag.
– Karoline
Legg igjen en kommentar