ET FELLES FIENDEBILDE

Eline og jeg har vært sammen lenge nå. Det går bra. Relasjonen vår er ikke utelukkende basert på felles fiender, men det hjelper på. Snø har nå overtatt rollen til myr. Dag én på Hardangervidda var sterkt preget av sukking, huffing og høye kneløft i slush. Godt vi lot gamasjene ligge hjemme. Det snødde og regnet om hverandre, og å holde seg varm var eneste motivasjon for fremdrift. Det holdt akkurat.

Det er vårløsning i fjellet, og overalt er det er vann i ulike aggregattilstander. De fleste andre har skjønt at Hardangervidda ikke er noe blivende sted tidlig i juni, og fjellet er stille. Likevel fant jeg en Panamahatt av utsøkt kvalitet langs en våt elvebredd. Den så ikke ut til å ha overvintret der, og jeg satte meg fore å finne eieren. Regntøyet mitt trenger all den forsterkning det kan få, og hatten utgjorde også et godt supplement.

Mai er kalvingstid for villreinen. I tiden etterpå er det viktig å være forsiktig for å ikke skremme den, og DNT stenger noen av hyttene sine for å redusere trafikken. Vi forventet en dør bak lås og slå da vi kom frem til Hellevassbu i kveldinga. Den lite fristende planen var å sette opp teltene på utsiden og kun benytte oss av utedofasilitetene. Den gikk imidlertid i vasken da hytta ikke bare var åpen, men også varm. Vi konkluderte med at vi forstyrrer reinen aller minst inne og dro samtlige våte eiendeler over dørstokken. Foran peisen satt jammen en ung mann med slips og savnet hatten sin. Han skulle også til Nordkapp og var lei snø, så vi hadde mye å snakke om om.

Neste dag hadde vi stort sett oppholds til slitet vårt. På vei mot Litlos fikk vi prøvd oss på noen elvekrysninger. Antrukket i ulltruse og fjellstøvler forserte vi Hardangerviddas floder mer eller mindre støtt. Vadingene gikk ganske bra, men kaldt var det. Med følelsesløse tær tråkket vi oss frem til en utmerket teltplass oppå stien. Jeg spurte Eline om hun trodde det kom til å bli god tørk i natt. Det trodde hun ikke, og overraskende nok hadde hun rett. Da morgenen kom måtte jeg bryte isen i støvlene før jeg kunne tråkke nedi og begynne oppvarmingen av gårsdagens vann. Sokkene jeg hadde hengt ut var heldigvis frysetørkede.

Vi har fått kalde føtter, men heldigvis ikke i overført betydning. Motivasjonen er god til tross for at ytre makter gjør seg vanskelige. Snart dreier vår vei østover og vi håper gresset er grønnere der.

– Karoline